Støres arktiske ildprøve

 Det billigste klimatiltaket er å la oljen og gassen i Arktis ligge der den ligger

 De globale makthaverne i WEF, Verdens økonomiske forum, har bedt Jonas Gahr Støre om å lede et utvalg som skal «jobbe med Arktis», som det så presist heter i media. NTB melder at «Ap-lederen er satt til å lede et såkalt Global Agenda Council, der målet er å samle de skarpeste og mest innflytelsesrike hodene som jobber med Arktis med ulike innfallsvinkler».

 Jonas Gahr Støre har de siste månedene gjort til sin personlige flaggsak at Arbeiderpartiet nå skal ta klima- og miljøpolitikken på alvor. «Bli med på å bygge nullutslippssamfunnet Norge», sa Støre i sin første tale som ny leder av Arbeiderpartiet. Ut fra det er Støre derfor på rett plass som leder av et slikt utvalg.

 Men dette ledervervet kan fort bli en uriaspost. Det blir ikke lett å lede et utvalg der de sterkeste næringsinteressene tjener penger på å øke klimafarene.

 I Norge har Statoil vært den sterkeste pådriveren for en olje- og gassutvinning som øker klimaproblemene. Ledelsen i Statoil veit like godt som alle oss andre at isen i Arktis smelter fordi det brennes opp alt for mye olje og gass rundt om i verden. Og den veit at når isen smelter, blir enda mer olje og gass tilgjengelig for utvinning. Brennes oljen og gassen opp, smelter isen enda raskere.

 Det mest skjebnesvangre er at noen klimavirkninger kan bli sjølforsterkende:

-          Forsvinner deler av isdekket i Arktis, reflekteres mindre sollys vekk, oppvarmingen øker, og mer is smelter.

-          Forsvinner permafrosten fra deler av tundraen, slipper enorme mengder av metan (en av de kraftigste klimagassene) opp i atmosfæren. Det bidrar til økt oppvarming slik at mer av tundraen tiner.

Samtidig hevder alle faginstanser at den globale oppvarmingen må holdes under 2 grader for å unngå klimavirkninger vi ikke kan mestre. Skal det unngås, må de globale klimautslippene være mer enn halvert innen 2050 i forhold til nivået i 1990. For å gi rom for økonomisk vekst i fattige land, må EU, Norge og andre høyt industrialiserte land da kutte utslippene sine med minst 80 prosent. Det forutsetter at hele samfunnet må bygges om på måter som ingen land har begynt å forberede seg på.

 Det er USA, Canada, EU, Russland og Norge som med ryggdekning i Havrettskonvensjonen kaster seg lengst fram for å utnytte Arktis økonomisk. Men hvis utslippene til disse statene skal ned med 80 prosent innen 2050, er det billigste, raskeste og mest effektive klimatiltaket å la oljen og gassen i Arktis bli liggende der den er.

I dragkampene mellom fossile energiinteresser og miljøhensyn har ikke Støre stått fram med noen overbevisende miljøprofil.

 Det kan naturligvis virke betryggende at Aftenbladet i januar 2012 kunne melde fra et møte i olje- og gass-metropolen Houston, Texas: «Støre sier at Norge har en ambisjon om å ligge i front når det gjelder kunnskap, aktivitet og nærvær i nordområdene. Lille Norge har virkelig noe vi skulle ha sagt, og vi sier det på en måte som gjør at vi tror de lytter.» (5.1.2012)

 Mindre beroligende var det at Støre noen måneder seinere - på et «oljetoppmøte» i Stavanger med «toppolitikere og ledere fra energibransjen fra inn- og utland» - hadde dette som budskap: «Hovedparadokset er at vårt behov for å imøtekomme verdens økende energietterspørsel tilsynelatende er i konflikt med behovet for å oppnå bærekraft og bekjempe klimaendringer». Bare tilsynelatende?

 Og det ble verre da han fulgte opp med: «Støre innrømmer at det umiddelbart kan virke som en logisk løsning å bare la ressursene i Arktis være, og dermed ikke skade miljø og klima. Men han minner om at verdens økende energibehov uansett vil føre til økt produksjon, og brukes ikke gassen fra Arktis vil kanskje mer miljøfiendtlige alternativer benyttes, for eksempel kull.» (Kommunal Rapport/NTB 28.8.2012) Men det var for to år sia. Vi har mindre tid på oss nå.

Over 100 regjeringer undertegna i november 2010 den såkalte Cancun-erklæringen om at utslippene av klimagasser må begrenses så kraftig at den globale oppvarminga kan holdes under to grader i forhold til nivået før industrialiseringa tok til. Målet er å komme fram til en forpliktende global klimaavtale på klimatoppmøtet i Paris neste sommer. Alle veit at det ikke blir lett.

 Derfor er det tragisk at de selskapene som tjener mest på å øke klimautfordringene, toner ned alvoret i situasjonen og argumenterer med at fornybare energikilder og ny, klimavennlig teknologi vil tas imot i stort nok omfang og raskt nok til at klimatrusselen avverges. Slik arbeider de så iherdig som de kan – med all sin kompetanse og med alle sine påvirkningsressurser - for å sabotere arbeidet for en effektiv klimaavtale i Paris neste sommer.

 Det er ingen tvil om at det er et umettelig behov for mer energi i den fattige delen av verden de nærmeste par tiåra. Den enkleste – og farligste – måten å dekke dette behovet er å tappe olje- og gassressurser overalt der det er mulig. Det fører oss alle – både rike og fattige - rett inn i klimakatastrofen.

 Alle veit at bare en kombinasjon av fornybar energi og langt mer energieffektiv produksjon sammen med en økologisk bærekraftig ombygging av hele samfunnet, er det som på sikt kan hindre katastrofen. Men foreløpig «betaler det seg ikke» å få til noe sånt så lenge olje og gass er så billig som i dag.

 For at olje og gass skal bli dyrere, er det enkleste å sørge for at det blir knapphet på begge deler. Da øker prisen på olje og gass. Dyrere olje og gass er en forutsetning for at mange nok regjeringer ser det som lønnsomt å satse offensivt og i stor skala både på fornybare energikilder og på mer effektiv bruk av energien.

 Det billigste og mest effektive klimatiltaket er derfor å la oljen og gassen i Arktis ligge i fred der den har bygd seg opp i løpet av noen millioner år.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 19. juli 2014)